Aldri la de få kle deg forsvarsløs naken

God morgen, har jeg klart igjen å sove så vidt på grunn av varmen og kanskje også på grunn av ting jeg klarer å drømme om. 

Dette er noe jeg ikke prater om med noen for så lenge har jeg blitt bedt om å glemme det, men hvordan glemmer du noe som formet deg som person? Jeg bærer med meg arrene av hva som hente for 24 år siden tett inntill brystet hver eneste dag. 

Da jeg var 2 år kom jeg til Norge som en av mange andre flyktninger på grunn av krigen som skjedde i tideligere Yugoslavia. Det landet jeg kalte hjem. Det fucke opp systemet som boblet over til slutt. Serbere mot Bosniere. Ortodoks kristne mot Muslimer. Til denne dag i dag har jeg vansker med å forstå hvordan dette kan skje, det skjedde tidelig på 90-tallet, vi var i det 21århundre. Hvordan kunne da en genicide, en renskning av en total kultur og religion skje i noe som var sett på som så "fritt"? 

Svaret er at vi var fucka til å begynne med. Vi var som en hel gjeng med seler på sjø kanten, mens haiene sirklet rundt oss, de visste at vi måtte inn i vannet for å hente fisk. Når vi først nådde vannet så kom de og tok oss. Tror ikke noen helt forstår hvordan det føles å miste alt: hjemmet ditt, språket ditt, religion, familien din, vennene dine blir til fiendene dine. Det mest sørgelige var at dette var naboene våre, vi bodde tett sammen med kroatere, serbere, montegnegrere og så videre. Slike tanker om at noen du delte en kopp kaffe med dagen før kan klare å plukke opp ei rifle dagen etterpå gå inn i huset ditt, skyte deg i tryne, voldta kona di, drepe ungene dine, brenne ned huset ditt og selge datra di som en sex slave, det gir meg store tillitsproblemer. Jeg klarer og vil nok aldri stole på mennesker på grunn av hvordan jeg så de første 3 årene av livet mitt. Det er tungt og vanskelig å begripe at en hel nasjon kan prøve å utrydde en annen bare på grunn av religion og makt. 

Som barn så forventes det at jeg ikke skal huske noe, men jeg husker alt jeg. Noe av mine nærmeste minner var en av de mest traumatiske. Å ha den mentaliteten at du må overleve på en så ung alder, det ødelegger barndommen din. Det bringer frem mye angst. Mye hat og ikke minst mye depresjon. Jeg kastet meg selv ganske raskt inn i det å kunne klare å ta vare på meg selv om noe skulle skje, jeg sørget for at jeg ikke var kledd forsvarsløst naken av det neste tragiske. 

Du teller dine velsignelser, jeg kunne blitt igjen i Bosnia, jeg kunne blitt drept eller verre. Over 40 000 muslimske kvinner ble voldtatt under krigen, og dette er bare de som ble registrert. Voldtekt ble en ren strategisk skremme teknikk, de ønsket å ødelegge fremtiden til det bosniske folk med å voldta unge jenter, og å ødelegge fortiden ved å voldta mødre, tanter og bestemødre. Fra den dag i dag blir jeg fremdeles utrolig sint når noen nevner voldtekt i en generell tilstand for nå er alt dette oversmykket av Lady Gaga sin "struggle" med å være et seksuelt misbrukt offer eller hvordan unge hvite studenter blir dopet på universitet fester. Det er en voldtekts kultur vi lever i og jeg ble fly forbanna over alt.  

Det tok meg en lang tid som ung å se menn som bare menn og ikke som monstre. Jeg hadde jo onkler og en pappa, så jeg kunne ikke helt forstå hvordan noen annen sin onkel og far kunne da ønske å gjøre meg vondt. Menn ble fienden da, om jeg skulle overleve i denne nye verden da måtte jeg beskytte meg selv fra fiendene. Jeg tror ikke det gikk helt opp for meg at jeg hadde fått post traumatisk stress syndrom før jeg fikk en undervisning i det på skolen. Dette var mange år etterpå og nå når jeg ser tilbake på de kveldene jeg våknet opp i kald svette og hadde drømt om at en hel gjeng med ulver var på døra for å ta fra meg onkelen min at det var egentlig en virkelighet som hadde skjedd. 

Jeg lekte tøff utrolig lenge, jeg ville vise til verden at de skulle faen meg ikke la mine hendelser få vise at jeg var svak. Dette gjorde meg svært bitter, sint, deprimert at verden kunne være slik og ikke minst jeg kunne ikke helt skjønne at dette var livet mitt. Verre var det når foreldrene mine ikke gav meg svarene jeg ønsket og jeg måtte sitte og lete på internett etter hva som hadde skjedd for så å forstå hvorfor jeg følte hva jeg følte. Det var ingen rett måte å finne svar på når du så desperat leter etter noe bedre. Jeg lette etter noe som ville gi meg betrygninger om at realiteten kanskje ikke var så ille, men det var den. 

Nå når jeg er eldre og gjør det samme så har det ingen effekt, jeg tror det er fordi jeg ikke nå lengere er et inntrykksrikt barn som ser verden som svart og hvitt. Jeg er allerede blitt ødelagt med intrykk, meninger og mine egne har blitt formet. Jeg forstår serberne nærmere nå, jeg skjønner at voldtekt skjedde også med mennene i konsentrasjons leirene, jeg forsto at vi muslimene under krigen ikke var de eneste offrene. De er ikke i stand til å kle meg forsvarsløs naken mer med frykt. Jeg vant. 

Den dagen i dag har jeg nok mer enn det de har, jeg bor i et trygt og godt land, jeg har en bachlor grad, jeg studerer en master grad, jeg har fantastiske venner, jeg har fremdeles deler av familien min. Det som skjedde for 24 år siden blir alltid med meg, de arrene jeg har forsvinner nok aldri, men det er greit. Det får bli prisen jeg betaler for å ikke være en morder som de som plukket opp deres rifler under krigen ble. Det er noe jeg kan leve med. 

#krig #Opplevelse #flyktning #Minhistorie 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

minasimic

minasimic

26, Sandnes

Eg e et mareritt før klokkå 12 om morningen, 90% av kroppen min består av kaffe og eg ærlighet e mi greia. På bloggen min vil du finna litt av hvert, om min hverdag, ka eg like, ka eg brenne for og ka eg ikje like. Student, trenings freak og mat elsker. Det e et dilemma å gjør alle tre. Instagram: jminasimic Snapchat: minasimic

Kategorier

Arkiv

hits